VIL HA DEBATT: Shahram Ariafar tar opp store spørsmål i sitt debattinnlegg. Foto: Privat

Til deg som er pårørende: Er dette bærekraftig?

Spørsmålet stilles av Shahram Ariafar, lokalpolitiker (Ap) og pårørende.

Shahram Ariafardebatt@oavis.no

Publisert 26.10.2025 – 19:41

Annonse

NB: Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innholdet representerer innsenders meninger.

FN sier at en bærekraftig økonomi er «et system som skaper utvikling uten å ødelegge de sosiale og økonomiske forutsetningene for fremtiden.» Men når jeg leser kommunedirektørens forslag til økonomiplan for Nordre Follo, kjenner jeg uro. For bak ordet bærekraftig skjuler det seg noe helt annet – kutt som gjør hverdagen vanskeligere for både brukere, ansatte og pårørende.

Og jeg spør meg: Hva er egentlig bærekraftig med at de som trenger kommunen mest, får minst igjen?

Når helse og omsorg reduseres til tall

Kommunen skal kutte bemanning og vikarbruk i helse og omsorg. På papiret høres det effektivt ut. I virkeligheten betyr det at færre ansatte skal rekke over flere mennesker.

Jeg vet hvordan det føles når du sitter som pårørende og lurer på om mamma får hjelp i tide, eller når en sliten ansatt må velge hvem hun skal hjelpe først. Dette er ikke effektivisering – det er utmattelse.

Et bærekraftig system tar vare på folk – ikke sliter dem ut. Derfor er det trist å se at flertallspartiene later som om dette er ansvarlig økonomi. For ansvaret ligger ikke i å spare penger, men i å ta vare på mennesker.

Dette er ikke effektivisering – det er utmattelse.

Kutt i fysioterapi og ergoterapi – å spare seg syk

Fysioterapeuter og ergoterapeuter hjelper folk å reise seg igjen – bokstavelig talt. Når kommunen kutter i disse tjenestene, kaller man det “prioritering”. Men det er som å spare penger ved å slutte å reparere bremser på bilen.

Forebygging er ikke luksus – det er trygghet. Hver person som får hjelp til å trene seg tilbake, sparer samfunnet for et pleieforløp senere. Å kutte her er ikke bærekraftig. Det er korttenkt.

Seniorsentrene – små fellesskap med stor verdi

Seniorsentrene i Kolbotn, Langhus og Ski skal få mindre driftstid og færre ansatte. Jeg har møtt flere eldre som forteller hvor mye disse stedene betyr for dem. Et varmt rom. En kaffekopp. Et sted å bli sett.

Når slike møteplasser forsvinner, forsvinner også forebygging av ensomhet, depresjon og funksjonstap. Det som koster litt å drifte, sparer kommunen store utgifter på sikt. Flertallspartiene burde vite det.

Bærekraft handler om å ta vare på fellesskapet – ikke erstatte det med stillhet.

Omsorgsboliger og sykehjem som alltid kommer “senere”

Hebekk omsorgsboliger og utvidelsen av Greverud sykehjem skyves nok en gang frem i tid. Behovet er her nå. Jeg vet om pårørende som sover dårlig fordi de ikke vet hvor mor eller far skal bo neste år.

Å utsette nødvendige omsorgsbygg er ikke bærekraftig – det er å velge kortsiktig balanse fremfor langsiktig trygghet. Et samfunn måles ikke på hvor mange år man klarer å utsette bygg, men på hvor mange mennesker man evner å løfte.

Jeg vet om pårørende som sover dårlig fordi de ikke vet hvor mor eller far skal bo neste år.

Teknologi kan ikke erstatte mennesker

Kommunen sier at mer “velferdsteknologi” skal kompensere for manglende bemanning. Jeg er selv teknologinerd. Men jeg har også sett hvor lite trøst en skjerm gir når et menneske er urolig, redd eller ensom.

Noen mennesker trenger varme hender, ikke bare varme data. Når kommunen kaller det bærekraftig å erstatte menneskelige relasjoner med automatiserte løsninger, da har vi mistet noe viktig.

Når trygghet blir et spørsmål om betaling

Samtidig som tjenestene svekkes, øker gebyrene for trygghetsalarm, hjemmehjelp og praktisk bistand. Det betyr at de som har minst, må betale mer – for mindre.

Dette skaper forskjeller, ikke bærekraft. For ekte bærekraft handler om rettferdighet og like muligheter – ikke økonomiske barrierer for de mest sårbare.

Så, hva slags bærekraft snakker vi egentlig om?

Bærekraft handler om å bevare mennesker, fellesskap og verdighet – ikke bare budsjetter. Flertallspartiene sier de vil være ansvarlige. Men ansvarlighet uten menneskelighet er ikke bærekraft – det er forvaltning uten kompass.

Jeg sier ikke at alt er enkelt. Men jeg tror de fleste av oss heller vil ha en kommune som investerer i mennesker, enn en som kutter i det som gir trygghet og håp.

For oss som er pårørende handler ikke dette om politikk. Det handler om å vite at de vi elsker, blir tatt vare på. Og akkurat nå – føles ikke det særlig bærekraftig.

av Shahram Ariafar, lokalpolitiker (Ap) og pårørende