Etter folkemøte – kommentar
Når helsekrisen er kjent – hvorfor kommer det fortsatt ingen reell redningsplan?
Møre og Romsdal står midt i en helsekrise som ikke lenger kan bortforklares med fine ord og tekniske formuleringer.
I offentlige dokumenter brukes ord som «omstilling», «effektivisering» og «bærekraft». Men ute blant folk oppleves dette annerledes. For mange ansatte, pasienter, pårørende og frivillige kjennes det som det det faktisk er: et helsevesen under stadig større press.
Tallene er alvorlige.
Helse Møre og Romsdal må gjennom enorme innsparinger samtidig som foretaket allerede sliter med:
• rekruttering
• høyt arbeidspress
• store geografiske avstander
• økte rente- og avskrivningskostnader
• konsekvenser etter innføring av Helseplattformen
Styredokumenter fra Helse Midt-Norge beskriver situasjonen som «krevende», med behov for massiv omstilling og store underskudd. Det er snakk om hundrevis av millioner kroner i innsparing, likviditetslån og behov for ekstra økonomisk støtte.
På folkemøtet, den 7.mai, om sykehus situasjonen i Møre og Romsdal opplevde mange av oss faktisk at politikerne lyttet. De anerkjente alvoret. De svarte respektfullt på spørsmål fra helsearbeidere og fra oss som representerer brukerstemmer og organisasjoner. Flere uttrykte forståelse for bekymringene rundt Helse Møre og Romsdal og konsekvensene dette kan få for innbyggerne i fylket vårt.
Nettopp derfor er skuffelsen nå så stor.
For når revidert nasjonalbudsjett legges frem, er det vanskelig å se den reelle hjelpen mange håpet på. Ja, det finnes tekniske løsninger, lån, justeringer og krav om videre omstilling. Men det er fortsatt svært lite som oppleves som en tydelig og varig redningsplan for Helse Møre og Romsdal.
Og kanskje er det akkurat dette som gjør folk enda mer urolige.
For når både politikere, helsearbeidere og innbyggere er enige om hvor alvorlig situasjonen er — hvorfor ser vi fortsatt ikke en sterkere nasjonal satsing for å sikre helsetilbudet i fylket vårt?
Samtidig fortsetter regjeringen å snakke om ansvarlig økonomistyring og nødvendige tilpasninger.
Ja — det finnes enkelte tiltak:
• likviditetslån
• noe ekstra støtte fra Helse Midt-Norge
• justering av avskrivninger og låneordninger
• forslag om planmessig inntektstøtte over flere år
Men la oss være ærlige:
Dette oppleves ikke som en reell krisepakke.
Det oppleves som å gi et helseforetak litt mer tid til å kutte.
Selv støtten som diskuteres er tydelig knyttet til krav om fortsatt omstilling og innsparing. Foretaket forventes fortsatt å «tilpasse driften» og nå økonomiske mål.
Det er akkurat dette vi i Mental Helse er bekymret for.
I vårt samfunnspolitiske program er vi tydelige på at psykisk helse må prioriteres tidligere, nærmere folk og med større fokus på forebygging, fellesskap og tilgjengelige tjenester.
Mental Helse kjemper også for at lavterskeltilbud skal bli lovpålagt — nettopp fordi slike tilbud ikke skal være avhengige av tilfeldigheter, ildsjeler eller usikker prosjektstøtte. Alle mennesker, uansett hvor de bor, bør ha tilgang til trygge møteplasser og lavterskel hjelp før problemene vokser seg store.
Når spesialisthelsetjenesten presses, øker belastningen på kommunene, pårørende og frivilligheten.
Det er derfor lavterskeltilbud betyr så mye.
For noen er dette kanskje «bare» aktivitetstilbud. Men for mange mennesker er det:
• dagens eneste sosiale kontakt
• et sted å spise sammen med andre
• et sted å bli møtt med respekt
• en grunn til å stå opp om morgenen
• et pusterom fra ensomhet, angst eller tunge tanker
Og det viktigste:
Det holder mennesker oppe før situasjonen blir så alvorlig at de trenger langt mer omfattende hjelp.
Lavterskeltilbud og frivillighet blir ikke «koselige tillegg» lenger — de blir en del av det som holder folk oppe når systemet presses.
Men frivilligheten kan aldri erstatte et offentlig helsevesen.
Vi trenger:
• en reell styrking av psykisk helsevern
• flere lavterskeltilbud
• lovpålagte lavterskeltilbud i kommunene
• bedre samarbeid mellom kommune, sykehus og frivillighet
• mindre sentralisering
• tryggere tjenester i hele fylket
• reelle investeringer i forebygging — ikke bare stadig nye sparekrav
For spørsmålet er ikke bare hvordan vi skal spare penger.
Spørsmålet er hvilket samfunn vi ønsker å være når mennesker trenger hjelp.
Med vennlig hilsen
Mental Helse Skodje og Ørskog
