Andreas var livredd for å dø alene: – Måtte lære å akseptere meg selv 

Da Andreas sto på broa, var han klar til å gi opp. Bak lå år med mislykkede forsøk på å passe inn, et liv styrt av avhengighet – og en kamp for å akseptere den han er. 

Sommeren 1984 ble en liten gutt på halvannet år hentet fra Colombia til Harstad. Han fikk navnet Andreas Myrstad, var sterkt ønsket og ble elsket fra dag én.  

– Jeg har fått livet i gave to ganger. Først da jeg ble født, og så da jeg ble adoptert. Jeg kunne ha hamna hvor som helst, hatt 100.000 ulike liv, men tilfeldighetene gjorde at mitt navn lå øverst i bunken til rett tid. Jeg har ressurssterke foreldre som virkelig har stått på og kjempet for meg, smiler Andreas.  

For Andreas opplevde tidlig en uro i møte med hvem han var. Da klassekameratene viste frem babybilder på barneskolen, hadde han ingenting. Det føltes lite ut der og da, men ble starten på en lang identitetskamp. 

En minoritet i minoriteten

Som barn og ungdom ville Andreas helst ikke synes, men bare være som alle andre. Han var forsiktig og anonym, ble ikke mobbet, men var heller aldri blant de populære.   

– I tillegg slet jeg med dysleksi og konsentrasjonsvansker. Fikk tidlig påvist ADD og astma. I stedet for at skolen skulle tilpasse seg meg, så ble det foreslått at vi skulle bytte skole. Men foreldrene mine stod på, fikk tilpassa klasserommet, leste leksikon for meg i stedet for barnebøker da jeg var syk, og sørget for at jeg ikke falt ut.  

Men uansett hva foreldrene gjorde, var det én ting de ikke kunne endre: utseendet hans. 

– Alle kunne identifisere seg med foreldrene sine. Det var få brune i Harstad, og enda færre av oss som hadde hvite foreldre. Jeg ble en slags minoritet i minoriteten. Det var ingen som lignet på meg, og jeg ble alltid påminnet om at jeg var annerledes. Jeg ble sett på som «han utlendingen», selv om jeg føler meg 110 % norsk.  

Les også: Jeg lever, takket være Hjelpetelefonen
 

Fanget i et hardt miljø

Da han var rundt 15 år, ble han kjent med gutta som hang på treningssenteret, og der fant han endelig et miljø hvor han fikk tilhørighet. Styrketrening, bueskyting og senere kickboksing ga ham mestring og identitet.  

– Det å kjenne at jeg ble sterkere, at jeg mestret noe og var en del av gjengen, betydde alt. Jeg trente mye, og så veldig opp til de største gutta, forteller Andreas.  

Sammen med treninga kom også fristelsen til å prøve prestasjonsfremmende midler.  Veien til sterkere saker ble kort, og det ballet på seg med mye festing og eksperimentering.  

– Flere av de jeg kjente døde i overdoser. At det gikk så bra med meg er jeg takknemlig for. Kanskje handler det om at jeg fortsatt var han anonyme. Jentene så aldri min vei, og jeg følte meg ofte litt på utsiden.   

Mat ble løsningen på alt

Etter noen år i Forsvaret kom Andreas hjem til en ny hverdag. Den gamle gjengen var oppløst, han måtte etablere nye vennskap og tomrommet etter hard trening og festing ble fylt med en ny avhengighet:  

– Jeg spiste når jeg var glad, når jeg bare var lei meg eller bare kjedet meg. Mat ble løsningen på alt. Vekten økte, og med den kom skammen. Jeg sperret meg inne og var livredd for å måtte dø alene. Alt jeg ønskte, som jeg alltid hadde ønsket, var at noen skulle kalle meg kjekk. I stedet fikk jeg høre hvor hyggelig jeg var. 

Han flyttet til Oslo, men problemene ble med i flyttelasset. I 2015 ble Andreas henvist til fedmekirurgi på Aker sykehus. Det ville løse alt, tenkte han.  

– Kiloene forsvant, men hodet mitt hang jo ikke med. Etter operasjonen var de stygge tankene der fortsatt – og avhengigheten. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre for å få det bedre, og klarte i hvert fall ikke å sette ord på det.  
 

Et altoppslukende mørke

Årene etter ble preget av stor mistrivsel på jobb, stadig dårligere psykisk helse og et voksende mørke. Hunden Bobby, som hadde vært hans beste venn i 11 år, døde. Forholdet til samboeren tok slutt i 2019. Da pandemien traff i 2020, kollapset alt. 

– Treningssenteret, den eneste plassen jeg følte meg fri, stengte på dagen. Da gikk det fra vondt til verre. Jeg ble sittende fast i leiligheten som minte meg om ekskjæresten, og følte meg så alene og mislykket. Så kom selvmordstankene. 

Dagene gled inn i hverandre. Gikk han på jobb i denne perioden? Han husker ikke. Snakket han med noen? Sikkert ikke.  

– Jeg forsvant ned i et mørkt hull, fylt av aggresjon og sinne. Jeg ville skade både meg selv og andre. En dag stod jeg opp ekstra tidlig,og fant meg selv stående på en bro.  

Han var i ferd med å avslutte alt.  

– Det var ikke det at jeg ønskte å dø, men jeg måtte bare slå av.  

En taxi kommer kjørende, og stopper.  

– Denne sjåføren blir redningen. Han kjører meg til legen, venter, og kjører meg hjem. Endelig er det noen som ser meg. Jeg er ikke usynlig likevel.  

Vendepunktet

Vendepunktet blir bevegelse. Andreas begynner å gå turer, time etter time, dag etter dag. Noen ganger i 16 timer i strekk, uten dekning, bare han og naturen. 

– Skogen blir et sted hvor jeg kan gråte, og uttrykke de følelsene jeg ikke klarer å uttrykke foran andre. I skogen føler jeg meg mer fri.  

Med god støtte fra familien og venner, og etter hvert gjennom digitale samtaler med psykologen Tove på tur, bygger han seg opp. Tove utfordrer ham, og gir ham nye perspektiver. Samtidig blir friluftslivet en lidenskap. Toppturer, hengekøyer og fine utsiktspunkter i Oslo-marka blir terapi. 

– Jeg lærte å være alene. Før hadde jeg alltid trengt noen rundt meg. Nå finner jeg endelig styrke i mitt eget selskap. 

Vil hjelpe andre

Mens han er sykmeldt får han innpass i et prøveprosjekt på Nav, og får tett oppfølging og hjelp. Til slutt blir konklusjonen klar: jobben gjør ham syk. 

– Det var en lettelse å høre. Skaden hadde skjedd, men jeg var ikke ødelagt som menneske. 

Sommeren 2021 dukker en stilling i Mental Helse opp. 

– Jeg hadde aldri hørt om organisasjonen, men stillingsannonsen traff meg. Jeg var fortsatt syk, men jeg visste at dette kunne jeg. Og jeg fikk jobben. I dag har jeg tett kontakt med medlemmene i Mental Helse, og kan bruke mine erfaringer til å hjelpe andre.  
 

Sammen med psykologen kommer han frem til et nytt prinsipp: Han må «date seg selv». 

– Det høres klisje ut, men det ble helt avgjørende. Du må lære å akseptere og respektere deg selv før du kan kreve det av andre.  

Andreas beskriver seg selv som en nerd, glad i kunnskap og historie, alltid ivrig etter å lære. I dag ser han på seg selv med nye øyne. 

– Jeg er en god, snill og omgjengelig fyr. Og det er bra nok.  

Da han rundet 40, opplevde han noe nytt: oppmerksomhet fra kvinner han tidligere bare kunne drømme om. Ikke fordi kroppen hadde endret seg dramatisk, men fordi utstrålingen var en annen. 

– Jeg kan se meg selv i speilet og tenke: «Du er ikke det verste jeg har sett, da». Endelig har jeg klart å se verdien i meg selv.