Osman fant håp på Hjelpetelefonen: – Nå vil jeg hjelpe andre
Etter en oppvekst preget av frykt og skam, fant Osman Daniel Rasul (28) et vendepunkt da han ringte Hjelpetelefonen 116 123. Samtalen ble starten på et liv med håp og forståelse – og et ønske om å hjelpe andre.
– Jeg husker ikke helt hvordan det startet, men mobbingen på skolen og uroen hjemme preget meg fra jeg var liten, forteller Osman. Han vokste opp på østkanten i Oslo med foreldre fra Pakistan, men gikk på skole på vestkanten.
– Jeg prøvde hele tiden å gjøre alt riktig, men uansett føltes det som om jeg aldri strakk til. Jeg var fanget mellom to verdener: På skolen var jeg annerledes, hjemme fikk jeg kjeft for å være «for norsk». Det tærer på når du aldri får være deg selv.
Utenforskap og mobbing
Han var ofte redd for å vise karakterene sine hjemme, i frykt for reaksjoner. Foreldrene hadde store forventninger til ham, og kunne ofte bli sinte om de ikke var gode nok.
Samtidig ble han ledd av på skolen og fikk kommentarer som gjorde vondt. Mobbingen fulgte ham gjennom hele skolegangen.
– Jeg følte meg dum, og begynte å prestere, ikke for meg selv, men for at andre skulle bli imponert over meg. Likevel var det aldri godt nok. Jeg følte meg utenfor, og fikk lite støtte hjemme, forteller han.
Osman forteller at han opplevde flere vanskelige episoder i barndommen som har satt dype spor. Det har formet ham til den han er i dag – på godt og vondt.
– Jeg var ofte sint, forvirra og trist. Hjemme snakket vi ikke om det som var vanskelig. Alt kostes under teppet og glattes over. Det føltes viktigere å opprettholde en fasade om at «alt er bra» – fremfor å faktisk ha det bra.
Vendepunktet
Å skulle åpne seg for kompiser føltes umulig.
– Jeg var redd for å bli misforstått eller avvist, og følte meg hjelpeløs og alene.
Etter hvert fikk han plass på DPS. Psykologen oppfordret ham til å snakke med moren.
– For første gang var jeg sårbar med henne. Jeg fortalte hvordan oppveksten hadde påvirket meg, men hun klarte ikke å ta det imot. Jeg opplevde å ikke få den anerkjennelsen jeg håpet på og trengte.
I ren desperasjon ringte han Hjelpetelefonen 116 123 for første gang.
– Jeg var både sint og frustrert, men ble møtt med forståelse. Hun i andre enden var rolig og støttende, og bekreftet at det jeg hadde opplevd gjennom barndommen ikke var greit. Det føltes godt – og ble et vendepunkt.
Ble møtt med kjærlighet
Siden den gang har Hjelpetelefonen vært en viktig støtte.
– Når jeg blir trigga, sint eller frustrert, hjelper det å ringe. Det er godt å bli lytta til, selv om jeg noen ganger må vente en stund.
En gang ventet han over en time før linjen til slutt ble brutt.
– Det er fortvilende når du sitter der i ren panikk og sårt trenger noen å snakke med, sier han.
Osman har diagnosen CPTSD, men gruppeterapi har hjulpet ham å sette ord på og håndtere traumene og skammen.
– Jeg skammet meg for å åpne meg i starten, men ble møtt med så mye kjærlighet. For første gang fikk jeg høre at jeg var viktig.
Holder foredrag for unge
Da Osman så at Mental Helse søkte nye Venn1-instruktører, meldte han seg.
– Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til, men på kurset ble jeg tatt godt imot. Det føltes trygt å dele. Livet har fått en ny mening, og jeg føler på mye mestring og glede.
Han har hatt flere Venn1-oppdrag, hvor han har holdt foredrag for elever på videregående skoler i og utenfor Oslo.
– Det er utrolig givende. Mange unge kjenner seg igjen. En elev spurte meg om det er normalt å hate foreldrene sine. For meg er det det – og å kunne si det høyt og vite at det hjelper noen, er godt.
Han forteller om en elev som begynte å gråte under et foredrag.
– Han hadde opplevd mye av det samme. Det var vondt, men også fint å snakke med ham. Det gav ham håp å møte en voksen som hadde hatt en lignende barndom, og som har fått det bedre. Det er en ære å få muligheten til å hjelpe andre ved å dele egne erfaringer.
– Bruk ressursene rundt deg
Etter at Osman begynte å åpne seg om erfaringene sine har han blitt møtt med mye forståelse. Han forteller at kompisene har tatt han imot med åpne armer.
– Det er fortsatt mange gutter og unge menn som ikke tør å snakke om det som er vanskelig, og det er bekymrende og veldig trist at så mange menn tar livet sitt. Det er så viktig med større åpenhet rundt psykisk helse, og det ønsker jeg å bidra til. Men, det holder ikke å bare si til gutter at de skal snakke om følelsene sine, mener Osman.
– Vi må faktisk møte dem på en god måte. Jeg har selv erfart at mange spørsmål kan føles som et avhør. Hvis du ikke anerkjenner det de har gått gjennom etterpå, blir det faktisk som et avhør.
Han har flere råd til andre som har det vanskelig.
– Bruk ressursene du har. Gå til psykolog, ring Hjelpetelefonen, og prøv gruppeterapi om du kan. For meg har det hjulpet mest å snakke med andre som forstår og har opplevd lignende. Ikke alle klarer å ta imot, men etter hvert som du får gode erfaringer, tåler du mer, sier han.
– Vi mennesker trenger hverandre. Vi trenger å bli sett. Ikke gi opp – det finnes alltid noen som vil forstå deg.
Trenger du noen å snakke med?
