Når julefreden senker seg, roper flere om hjelp

Jula gjør kontrastene tydelige. Den stråler av varme og fellesskap, men for altfor mange blir den tyngre, stillere og farligere.

Kronikken var først publisert i Dagsavisen.

For Mental Helse er desember den mest krevende måneden i året. Vi vet hva som skjer når stillheten senker seg: Ensomheten øker, minnene blir mer påtrengende, og behovet for hjelp øker.

I år blir seks av ti stående i telefonkø når de ringer oss på 116 123. Seks av ti som trenger å bli hørt – akkurat da.

Én av tre er ensomme

Halvparten av oss vil oppleve psykiske helseutfordringer i løpet av livet. Hvert år sitter tusenvis av mennesker igjen etter selvmord, med spørsmål som aldri får svar. Om lag én av tre er ensomme, ifølge Fattigdomsbarometeret, i et samfunn som stadig blir hardere.

Krig og uro, polarisering av samfunnsdebatten, klimakrise, høye levekostnader og fattigdom – samt kunstig intelligens og sosiale medier som stadig former hva vi ser og sammenligner oss med – gjør det vanskeligere for mange å kjenne på mestring og tilhørighet. For mange har håpløsheten blitt en del av hverdagen.

Derfor betyr politikk og prioriteringer noe. Det handler ikke om tall. Det handler om liv som står på vent.

Les også: Rekordmange tok kontakt med Mental Helse i julen

Regjeringen lover mye – men holder lite

Regjeringen har lovet en særskilt satsing på psykisk helse. Resultatet? En halvering av tempoet i opptrappingsplanen. I 2026 vil vi bruke 200 millioner kroner mindre enn i fjor på psykisk helse. Dette er ikke en opptrapping. Det er et stort steg tilbake. Selv om støttepartiene gjorde en fremragende jobb for å forbedre satsingen på psykisk helse, er det ikke nok.

Jeg er oppriktig bekymret for at viktige tiltak ikke blir gjennomført raskt nok. Rekordmange unge står utenfor både skole og arbeidsliv. Når halvparten av alle psykiske lidelser starter i ungdomsårene, er det nå vi må forebygge – ikke i 2033.

Handlingsplanen for selvmordsforebygging er heller ikke prioritert. Det viser en mangel på alvor som er vanskelig å forstå.

Det mest oppsiktsvekkende er likevel fraværet av satsing på psykisk helse i skolen. I statsbudsjettet for 2024 tok regjeringen 10 mill fra tilskuddsposten «psykisk helse i skolen» under Helse- og omsorgsdepartementet, for å bruke det til å utvikle en kompetansepakke for skolene (samarbeid mellom Helsedirektoratet og Utdanningsdirektoratet). Nå er tiltaket borte, uten at de 10 mill er tilbakeført til «psykisk helse i skolen». Ungdom fortjener bedre. De fortjener konkrete tiltak, som allerede finnes, og som et samlet fagmiljø står bak.

Noen lyspunkter i mørket

Det er likevel noen viktige gjennomslag som har kommet i denne førjulstiden. Tannhelsereformen betyr mye for dem som lenge har måttet velge mellom helse og økonomi. Økt fribeløp for uføretrygdede gir rom for arbeid, mestring og tilhørighet. Og at CRPD endelig blir innlemmet i menneskerettsloven, er historisk og helt nødvendig.

Det er også positivt at regjeringen vil opprette flere sengeplasser innenfor psykisk helsevern, selv om 430 på 15 år ikke er i nærheten av behovet. Vi trenger minst 1.000 bare for å reversere nedbyggingen av psykisk helsevern.

Jeg er glad for at helseministeren har lyttet, og at tilskuddet til hjelpetelefoner og chat øker. Dessverre er det langt fra nok. Når seks av ti ikke kommer gjennom, betyr det at mennesker i akutt krise blir stående alene. Det er samtaler om liv og død vi ikke rekker å ta – og det burde uroe oss alle.

Frivilligheten under økonomisk press

Gang på gang ser vi at lavterskeltilbud er det første som forsvinner når kommuneøkonomien strammer seg til. Den trygge møteplassen som har gitt struktur, mestring og mening for så mange, blir ofte en sparepost i budsjettet.

Det er lett å kutte i noe man ikke kan måle i kroner og øre her og nå, men som gir enorm samfunnsgevinst på sikt. Derfor mener jeg at lavterskeltilbud innen psykisk helse må bli lovpålagte.

Frivilligheten gjør sitt. Mental Helses lokallag åpner dørene, dekker bord og inviterer inn, særlig nå i jula. Det samme gjør tusenvis av andre frivillige. Ingen skal sitte alene når det finnes et fellesskap.

Men frivilligheten kan ikke bære ansvaret for å forebygge utenforskap alene. Frivillighet er ikke gratis. Bak en velfungerende frivillighet står det tusenvis av dedikerte ansatte som drifter og administrerer dette.

En god jul for alle?

For mange blir jula en påminnelse om alt man mangler. For andre en kamp for å komme gjennom dagene. Det minste vi kan kreve av de folkevalgte, er at de følger opp egne lovnader – ikke bare med ord, men med handling.

Neste år håper jeg å slippe å skrive den samme kronikken. Jeg vil skrive at satsingen på psykisk helse endelig har blitt en satsing. At forebygging får den plassen det fortjener. At ingen som ringer oss i jula, må lytte til en summetone som aldri tar slutt.

Jeg ønsker meg en god jul for alle.