Hvorfor dør 10 menn i uka i selvmord?  

Hver uke tar ti menn sitt eget liv i Norge. Menn er overrepresentert i rus- og kriminelle miljøer, og de faller oftere ut av skole og utdanning. Mange menn kvier seg for å snakke om det som er vanskelig, og søker sjeldnere hjelp. Har vi skapt en helsetjeneste som ikke treffer gutter og menn?  

De nylig justerte selvmordstallene for 2024 er dystre. Av 739 registrerte selvmord er tre av fire menn. Mange etterlatte beskriver dødsfallet som «lyn fra klar himmel». Tallene er de høyeste noensinne, og mørketallene er sannsynligvis store. Flere menn dør også i overdoser og trafikkulykker som kan være skjulte selvmord.  

Hva er det vi gjør feil – og hvordan kan vi bedre menns psykiske helse? 

Når sårbarhet blir tabu  

Forventningene om at menn skal være sterke, selvstendige og følelsesmessig stabile, lever i beste velgående. Menn skal ikke gråte, de skal «ta det som en mann». Mange opplever fortsatt skam knyttet til sårbarhet. Det bidrar til at menn oppsøker helsehjelp sjeldnere enn kvinner, og mange kommer aldri i kontakt med hjelpeapparatet. 

Samtidig er helsevesenet sterkt kvinnedominert, både i helse- og sosialyrker og blant nye leger og psykologer. Flere menn forteller at de savner rollemodeller og samtalepartnere de kan kjenne seg igjen i. Dette øker terskelen for å be om hjelp. Kanskje er de redde for ikke å bli forstått? 

Les også: 727 lys for alle vi mistet i selvmord i 2024

Økonomisk stress kan koste liv 

Arbeidsledighet, samlivsbrudd, psykisk uhelse, ensomhet og tidligere forsøk er kjente risikofaktorer, men økonomi spiller også en stor rolle. Internasjonale studier viser at gjeld, særlig forbruksgjeld, mangedobler risikoen for selvmordstanker og selvmord. 

Norge er blant verdens rikeste land, men paradoksalt nok også i verdenstoppen i privatgjeld. Økonomisk stress kan føre til psykiske helseutfordringer, utenforskap og ensomhet. Ifølge SSB er én av ti nordmenn mye plaget av ensomhet – mange av dem menn. 

Handlingsplanen for selvmordsforebygging fra 2020 nevnte verken fattigdom, gjeld eller økonomiske problemer. Fem år senere øker selvmordstallene. Behandlere må få bedre kunnskap om sammenhengen mellom økonomi og psykisk helse. Det bør bli rutine å spørre pasienter i risikogrupper om økonomi og tilby rådgivning uavhengig av hjelpenivå. 

Jeg mener vi også trenger lovendringer: De med dårligst råd bør automatisk få frikort, og mennesker med rus- og psykiske helseutfordringer bør slippe egenandeler i spesialisthelsetjenesten. Det kan senke terskelen for at menn med økonomiske problemer søker hjelp. 

Hva må vi gjøre nå? 

I anledning Den internasjonale mannsdagen 19. november må vi våge å snakke om menns psykiske helse. Vi har ikke råd til å miste flere sønner, brødre, fedre og kamerater. Skal vi snu utviklingen, må det forebyggende arbeidet styrkes kraftig, og det begynner med tjenestene som møter folk først. 

Rask Psykisk Helsehjelp må bli landsdekkende og inkludere økonomisk rådgivning i kartleggingen. Alle kommuner må ha døgnbemannede beredskapsteam, for når en krise oppstår kan minutter være avgjørende. Dette krever både nasjonale føringer og midler til drift.  

Mental Helses svartjenester får over 300.000 henvendelser årlig og er hver uke i kontakt med politiet for å avverge selvmordsforsøk. I dag får bare 4 av 10 svar når de ringer. Hjelpetelefonen 116 123 må derfor styrkes med minst 10 millioner kroner årlig. 

Også skolen spiller en viktig rolle. Det selvmordsforebyggende programmet YAM må innføres i alle skoler for å gi unge språk og verktøy til å håndtere egen psykiske helse. 
 

En spisset innsats – og en regjering som leverer 

Regjeringen har varslet en ny handlingsplan for selvmordsforebygging. Det er på tide med færre og mer forpliktende tiltak – og en reell, økonomisk satsing.

Handlingsplanen bør få minst 100 millioner kroner årlig for å møte det faktiske behovet. 

Jeg oppfordrer Regjeringen til å nedsette et ekspertutvalg som kan granske dagens psykiske helsetjenester og selvmordsproblematikk blant menn. Vi må sørge for at kunnskapsbaserte tiltak faktisk iverksettes.  

Menn skal møtes av en helsetjeneste som forstår deres behov og virkelighet. Forebygging må styrkes, økonomi må tas på alvor, og hjelpetjenestene må være tilgjengelige når behovet oppstår. 

Hvis vi virkelig mener alvor, trenger vi handling – nå. Vi har ikke flere å miste.