– Jeg lever, takket være Hjelpetelefonen
«Jeg har tatt piller og skal dø nå. Kan du være sammen med meg til jeg forsvinner?». Slik startet Maren Trebler samtalen med Mental Helse Hjelpetelefonen. Det var bursdagen hennes og hun hadde bestemt seg for å ta sitt eget liv.
Maren ser tankefullt ut av vinduet. Det er rart å tenke tilbake på den bekmørke kvelden for litt over fire år siden. Ved siden av henne i sofaen ligger hunden Birk og sover tungt. På kjøleskapet henger fargerike barnetegninger. «Til tante Maren».
– Jeg hadde hatt selvmordstanker i en lengre periode, og hadde planlagt selvmordet flere uker i forveien. Jeg skulle dø på bursdagen min, 26. oktober 2021.
Maren forteller at hun har hatt spiseforstyrrelser i mange år, og andre psykiske helseutfordringer, som har gjort hverdagen tung og vanskelig.
– Etter at mamma døde av kreft ble livet for tungt. Savnet var enormt.
Ville ikke dø alene
Psykologtimene hjalp litt, men ikke nok.
– Det var ikke den ene timen i uken jeg slet. Jeg slet med å håndtere hverdagen, arbeidslivet og sosiale relasjoner, forteller Maren. Hun fortsetter:
– Jeg følte meg så mislykket og verdiløs. At jeg bare var en byrde for de rundt meg og for samfunnet. Derfor var det på alle måter bedre at jeg forsvant.
Maren hadde lagret nummeret til Mental Helse sin hjelpetelefon. Men ikke for å få hjelp.
– Jeg ville ikke være alene når jeg skulle dø. Jeg tenkte at personen i andre enden ville være en trygg person å dele mine siste minutter med. Menneskene som jobber der er jo vant til å stå i slike samtaler.
Alt skjedde fort.
– Jeg svelget flere brett med piller og skylte ned med vin, mens jeg satt i sofaen sammen med Birk og så på bilder av mamma og pappa.
Så ringte hun til 116 123.
– Det siste jeg husker er en varme som sprer seg rundt i kroppen før jeg forsvinner.
Det stod om minutter
Da Maren våknet opp på intensivavdelingen, ble den varme følelsen raskt byttet ut med skam. Skam over å være til bry. Skam over å ikke ha fått det til.
– Det var like før, fortalte de. Hadde ambulansen kommet bare noen minutter senere ville jeg ikke ha vært her i dag.
Maren kommer seg gjennom uker med behandling på DPS, får god støtte, omsorg og hjelp av helsevesenet. Et nytt kapittel i livet starter.
– I ukene og månedene som fulgte fikk jeg oppleve mestring, fellesskap og en følelse av å være av betydning for samfunnet. Jeg fikk et behov for å takke personen som hadde reddet meg. Jeg hadde låst meg inne i et mørkt hull som ingen fikk komme inn til. Hun hjalp meg når ingen andre fikk lov eller kunne.
Forskjellen på liv og død
Maren kontaktet Hjelpetelefonen og avtalte et møte. Samtalen hadde vart lengre enn hun husket. Hanne, som satt på vakt den kvelden, hadde følt Marens desperasjon, sorg og fortvilelse med det samme.
– Men hun kunne også høre den omsorgen jeg hadde for mine nærmeste, og spesielt for Birk. Og det ble redningen, sier Maren, og utdyper:
– Hanne fikk tak på det jeg hadde som betydde noe i livet, og hun klarte å finne frem det lille håpet om å velge livet. Og dette lille håpet, som ikke en gang jeg visste fantes, det utgjorde forskjellen på liv og død.
Birk våkner og ser med bedende øyne på Maren. Han vil ut og leke. På den lille lekeplassen borti gata ligger tennisballen klar.
Det er fortsatt litt snø på bakken, men det lukter av vår i luften og sola skinner skarpt gjennom trærne på den knallblå himmelen.
– Jeg har fått oppleve gleder i livet jeg egentlig ikke skulle få oppleve, sier Maren mens hun myser mot sola.
– Det er så mye jeg har gjort som jeg aldri planla å gjøre. Jeg skulle jo ha vært død.
Holder foredrag om psykisk helse
Tilfeldigheter fikk Maren inn i en skigruppe som fullførte Vasaloppet, bare tre måneder etter selvmordsforsøket. Siden har hun deltatt på Vasaloppet årlig.
Senere fikk hun mulighet til å holde et foredrag om sine erfaringer. Etter hvert ble det flere foredrag, og nå har Maren etablert seg som foredragsholder og konferansier.
– Det har vært utrolig spennende og lærerikt. Ett av foredragene var for ansatte i Helsedirektoratet. Jeg var så heldig å få tilbud om et engasjement og jobbet der i 2,5 år med blant annet selvmordsforebygging.
Logrende med halen løper Birk etter ballen. «Så flink!» roser Maren ham, og kaster ballen på nytt.
– Jeg har fått kjenne på samhold, fellesskap og har gode nære relasjoner rundt meg, smiler hun.
Maren har fortsatt psykiske helseutfordringer, med gode og dårlige perioder.
– Forskjellen nå er at i de dårlige periodene så vinner ikke selvmordstankene. For jeg vet at det finnes noen der ute som kan hjelpe meg med å finne håpet hvis jeg mister det.
Trenger du noen å snakke med?
