– Jeg ville heller dø enn å innrømme det

Ole Johannes Ferkingstad var overbevist om at det ville være lettere å dø enn å fortelle at han var homofil. Da han omsider turte å åpne seg, mistet han vervene sine i menigheten. I dag bruker han historien sin til å hjelpe andre unge.

– Bare det å skulle si ordet «homo» ble for vanskelig. Det var så mye skam og vonde følelser knyttet til det, og jeg grublet mye på hvorfor akkurat jeg hadde blitt utsatt for dette, forteller Ole Johannes.

«Ekkel og unormal»

I 12-årsalderen merket Ole Johannes at han var tiltrukket av gutter. Dette måtte ingen få vite. Han vokste opp på Karmøy, i en del av det såkalte bibelbeltet, på Vestlandet. 

I menigheten ble han fortalt at homofili var synd og feil. 

– Jeg følte meg ekkel og unormal. Når jeg ser tilbake på barndommen ser jeg at jeg var mye sint og frustrert. Jeg hadde disse undertrykte følelsene som jeg ikke forstod, og jeg hadde ingen å relatere til eller se opp til. Det var veldig vanskelig.

Han begynte å stenge seg inne. Bort fra alt og alle. Alt føltes mørkt. 

– Jeg var så langt nede at jeg heller ville dø enn å innrømme følelsene mine. 

– Det var så mange skrekkhistorier

I ungdomstiden drev Ole Johannes en blogg sammen med en god venn. En dag sendte kompisen en melding og sa at det var noe han måtte fortelle.    

– Da han fortalte at han var bifil var min første reaksjon å legge alt mitt til side og være en støtte for ham. Det satte i gang en tankeprosess i meg, sier Ole Johannes, og fortsetter: 

– Samtalen med kompisen min gjorde at jeg så meg selv og mitt liv utenfra, og jeg begynte virkelig å reflektere over hva jeg selv stod i. «Hvorfor skal andre bestemme over meg og hvordan jeg skal leve livet mitt?». Det var som om en bryter slo seg på. 

Ole Johannes, som da var blitt 17 år, bestemte seg for at det var på tide å åpne seg. 

– Men, jeg var livredd. Det fantes så mange skrekkhistorier, og jeg var sikker på at jeg kom til å miste alle vennene mine. Jeg fryktet at familien min ville kaste meg ut og ikke ønske å ha noe mer med meg å gjøre.  

Skrev brev til foreldrene

Han hadde tenkt å si det til dem ansikt til ansikt, men han turte ikke. En dag var han i campingvognen på sommerferie med sine foreldre. Ute fossregnet det. Ole Johannes skrev et brev på PC-en der han forklarte at han var homofil.

Så dro han ut i skogen og vandret rundt alene i timevis. 

Hodet kvernet på hva foreldrene kom til å si og gjøre. Da han endelig fant motet til å vende tilbake til campingvognen, søkkvåt, fikk han sjokk. Han ble møtt med åpne armer.

– Jeg fikk mye støtte og anerkjennelse. De elsket meg for den jeg er. Da forstod jeg etter hvert at jeg er skapt i Guds bilde og elsket av også Ham. Jeg er like mye verdt selv om jeg er homofil. 

«Et dårlig forbilde»

Å skulle fortelle det til menigheten satt lengre inne. 

På denne tiden hadde han flere verv og var hjelpeleder for ungdomsarbeidet. Han hadde vært med i den konservative menigheten helt siden han ble introdusert av bestekompisen i 4. klasse. 

– Jeg var svært aktiv og engasjert, var dypt troende og hadde omtrent hele mitt sosiale nettverk og liv i menigheten, forteller han. 

Løsningen ble å skrive et innlegg på Facebook. 

– Det var lettere å skrive enn å måtte si ordet «homo». 

Det tok ikke lang tid før han ble kalt inn til en samtale i menigheten. 

– Der ble jeg fortalt at jeg var et dårlig forbilde, og at de skulle ønske at jeg hadde kommet til dem før, slik at de kunne bedt for meg og gjort meg «frisk». De fremstilte legningen min som en psykisk sykdom. Jeg ble kastet ut av vervene mine med henvising til «Bibelens retningslinjer». 

– Jeg mistet alt. 

Ville motbevise menigheten

Mørket vokste seg større. Tanken på å avslutte livet var ikke lenger fjern. 

– Heldigvis ble jeg sett. Gode venner og familien lot meg ikke bli dratt ned i mørket. De var der for meg, støttet meg og lot meg gråte på skuldrene deres. De redda meg, bokstavelig talt. 

Samtidig vokste en stor trang til å motbevise menigheten. 

– Jeg ville vise at det er mulig å være kristen og homofil på samme tid. 

Han la ut videoer på YouTube, skrev innlegg på bloggen og uttalte seg flere ganger til lokalavisen. 

– Jeg gikk i fronten for å kunne hjelpe andre. Men, det hadde sine utfordringer. Jeg fikk mye hat, og fikk høre at jeg burde dø i et gasskammer. Jeg lot ikke kommentarene stoppe meg.

– Vet hvor mørkt det er

Etter videregående fant Ole Johannes en ny måte å bruke sine egne erfaringer på. Siden 2018 har han vært frivillig i Venn1, Mental Helses undervisningsprogram om psykisk helse. 

Gjennom skolebesøkene har han møtt unge som kjenner på mange av de samme følelsene som han selv bar alene som tenåring.

– Jeg vet hvor mørkt det kan bli når du føler at ingen forstår deg. Derfor har det betydd mye å kunne møte unge og vise at de ikke er alene, og at det finnes håp, sier han.

I dag lærer han opp nye instruktører i Venn1.

– Vi lever i en tid med mye press og sterke påvirkninger. Da trenger unge trygge voksne som tør å snakke om følelser, psykisk helse og det å være seg selv.

Fant tilbake til troen

Ole Johannes har selv kjent på at vonde følelser og opplevelser har satt spor i ham. For ett år siden fikk han påvist engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse, men behandling gjennom DPS og gruppeterapi har vært til god hjelp. 

Det tok mange år før han satte sine ben i menigheten etter det som skjedde. 

 – Lenge turte jeg ikke å gå i kirken, med unntak av dåp, bryllup og begravelser. Det var tøft, jeg mista jo en stor del av et miljø jeg hadde brukt mye tid på og som var svært viktig for meg i oppveksten. Jeg måtte finne meg selv på nytt, sier han, og fortsetter: 

– Heldigvis har livet mitt blitt mye rikere nå som jeg aksepterer og anerkjenner meg selv, og for to år siden meldte jeg meg inn i Skeivt kristent nettverk. Gjennom denne organisasjonen har jeg funnet tilbake til troen. 

Møtte kjærligheten

For ett år siden ble livet enda rikere. Da møtte han kjærligheten. 

– Jeg trodde aldri at det skulle skje, og ser fortsatt på ham som et mirakel, sier Ole Johannes lattermildt. 

– Og det beste er at vi ikke møttes på Tinder eller en annen dating-app. Vi møttes bare i en bar og det var full klaff. Jeg trodde ikke slikt var mulig lengre!

Med kjæresten kan han være seg selv fullt og helt, og det har aldri vært et spill, som kjærligheten noen gang kan være. 

– Det var 100 % transparent fra første stund. Han anerkjenner følelsene mine, lar meg overtenke og han har mye forståelse. Han kommer fra et vanskelig miljø selv, men har også støttende foreldre og et godt nettverk rundt seg.

– Jeg klarte ikke slutte å gråte

Ole Johannes kaller Pride for «nasjonalmåneden» sin. Siden han kom ut i 2013 har markeringen hatt en spesiell plass i hjertet hans, men Pride fikk en helt annen betydning etter terrorangrepet utenfor London Pub i 2022.

– Venninna mi og jeg stod på hjørnet et kvarter før skytingen og vurderte å gå inn. I stedet bestemte vi oss for å dra hjem og spare kreftene til paraden dagen etter. Jeg gråter vanligvis ikke, men da kom alt på en gang., og jeg var sint, redd og utrolig trist. Jeg klarte ikke slutte å gråte, forteller han.

Fellesskapet som oppstod i dagene etter angrepet gjorde inntrykk, men terroren etterlot også dype spor.

– Aksepten ble ikke større selv om vi ble et terrormål. Mange gikk dessverre lenger inn i skapet av ren frykt. Samfunnsdebatten blir stadig mer polarisert, og det er ekstra trist å se at noen nå samler inn penger og kjemper for å forby Prideflagget i skolen. 

– Vi må møte hatet med kjærlighet 

Han mener motstanden mot Pride bygger på en grunnleggende misforståelse.

– Et flagg gjør ikke folk skeive. Jeg vokste selv opp i et miljø der Pride ikke var synlig, anerkjent eller akseptert, men følelsene mine var der likevel. Det flagget og markeringen gjør, er å fortelle mennesker at de ikke er alene.

I dag bærer han regnbueflagget med stolthet. Ikke bare for sin egen del, men for dem som fortsatt ikke tør å være åpne.

– Ti år gamle meg hadde hatt godt av å se regnbueflagget vaie i skolegården. Jeg hadde trengt å vite at det også var plass til meg. Derfor kommer jeg aldri til å slutte å stå opp for mangfold, åpenhet, inkludering og likeverd, sier han og avslutter: 

– Vi må møte hatet med kjærlighet. Det finnes fortsatt barn som trenger å vite at det også er plass til dem. Jeg hadde nok ikke vært her i dag hvis det ikke var for familien og vennene mine.e vært her i dag hvis det ikke var for familien og vennene mine.