Adam (72): – Det er aldri for sent å få det bedre

Adam Donaldson Powell er kunstner, forfatter og en av Norges mest synlige hiv-aktivister. Han har kjempet for homofiles rettigheter og for mennesker som har blitt skjøvet ut av samfunnet. Men den viktigste kampen tok han først sent i livet.

– Jeg brukte mange år på å kjempe for alle andre. Det tok mye lengre tid å lære å kjempe for meg selv, sier han.

I dag er den 72 år gamle Oslo-beboeren medlem i Mental Helse. Gjennom et langt liv har han opplevd vold, overgrep, sykdom, stigma og utenforskap. Likevel er det håpet, og åpenheten han ønsker å snakke om.

– Det å tie kan gjøre oss syke. Det gjelder like mye i dag som det gjorde under aidsepidemien.

Vokste opp med vold

Adams liv startet dramatisk. Han ble født i Buffalo i New York i 1954. Da han var spedbarn, tok mormoren med seg Adam og moren til Ohio mens faren var på jobb. Adam så aldri faren sin igjen.

Moren giftet seg på nytt med en mann som gjorde karriere i det amerikanske flyvåpenet. Hjemmet var preget av uro og vold.

– Jeg ble slått gjennom store deler av barndommen. Når du vokser opp på den måten, lærer du å være på vakt hele tiden.

Han beskriver seg selv som et barn som ble voksen for tidlig.

– Når de voksne rundt deg ikke beskytter deg, begynner du å ta ansvar lenge før du burde. Jeg lærte tidlig å klare meg selv.

Som 16-åring flyttet han hjemmefra og startet på universitetet.

– Jeg var samfunnskritiker, aktivist mot Vietnamkrigen, skeiv og opptatt av kunst, språk og litteratur. Jeg passet aldri helt inn.

Adam fant tidlig en drivkraft i å kjempe mot urettferdighet.

– Når du har opplevd maktesløshet selv, blir du opptatt av at andre ikke skal oppleve det samme.

Les også: – Jeg ville heller dø enn å innrømme det

Hele Norges «posterboy»

Da Adam flyttet til Norge i 1987, visste han ikke at han snart skulle bli en av landets mest kjente hivaktivister.

– På den tiden var hiv omgitt av frykt, uvitenhet og sterke fordommer. Mange skjulte diagnosen sin av frykt for å miste jobb, venner eller familie.

Selv valgte Adam en annen vei.

Et avgjørende øyeblikk kom da han deltok i et TV-innslag sammen med andre hivpositive. Ansiktene var maskert og stemmene forvrengt. Ingen ville bli gjenkjent.

Midt under sendingen bestemte han seg.

– Jeg tenkte: «Vet dere hva? Dette gidder jeg ikke. Jeg står for den jeg er.»

Han ba om å få fjerne maskeringen og sto fram med fullt navn og ansikt på nasjonal TV. Det skulle forandre livet hans.

– Etter det kjente folk meg igjen overalt. På gata. På jobb. I media. Jeg ble en «posterboy» for hivsaken i Norge.

I årene som fulgte representerte han Norge på internasjonale aidskonferanser, deltok på den første store UNAIDS-konferansen i FN-regi i New York og samarbeidet med helsemyndigheter og politikere i arbeidet mot stigma og diskriminering.

Stigma, også i det skeive miljøet

Men oppmerksomheten hadde også en høy pris.

– Jeg opplevde diskriminering både i arbeidslivet og i sosiale miljøer. Også i det skeive. Folk kunne hviske: «Hold deg unna ham, han har hiv».

Han rister på hodet.

– Noe av det vondeste var at det også fantes stigma blant mennesker som selv visste hvordan det var å bli stigmatisert.

Fordommene møtte han også i helsevesenet, der frykten for hiv fortsatt var stor. Ved en anledning lå Adam ferdig klargjort til operasjon da kirurgen oppdaget at han var hivpositiv.

– Diagnosen sto i journalen, men det var tydelig at kirurgen ikke hadde lest den. Han ble rasende og mente jeg hadde satt hele operasjonsteamet i fare. Han ba meg komme meg ut.

Adam klaget saken inn, men opplevde aldri at noen tok ansvar. I samme periode ble han forsøkt sparket fra jobben og kastet ut av boligblokken han bodde i.

– Det sier litt om hvor mye frykt og uvitenhet som fantes rundt hiv.

– Jeg tilgir alltid

Selv om barndommen var over, var ikke mønstrene det. Som voksen havnet Adam flere ganger i voldelige forhold.

– Jeg opplevde både fysisk og psykisk vold, og jeg har flere ganger fryktet for mitt eget liv. Det tok veldig mange år før jeg forsto hvor alvorlig det egentlig var.

Først i senere år begynte han å se sammenhengen mellom erfaringene fra barndommen og relasjonene han senere havnet i.

– Når du vokser opp med vold, blir det normalen. Du lærer å tåle ting du aldri burde tåle. Grensene flyttes gradvis uten at du helt merker det selv.

Gjennom livet har han også opplevd hvordan psykisk smerte kan ramme mennesker på ulike måter. Noe av det vondeste han har vært gjennom, var da kjæresten, som over lang tid hadde slitt psykisk, tok sitt eget liv.

– Jeg reagerer fortsatt sterkt på holdninger som omtaler selvmord som feighet. Mennesker som har det så vondt trenger støtte og forståelse, ikke fordømmelse.

Selv etter mange år med vold, diskriminering og tap forsøker Adam å møte mennesker med forståelse.

– Mange har kommet bort til meg i ettertid og bedt om unnskyldning for ting de har sagt eller gjort. Jeg tilgir alltid.

Han stopper opp.

– Men det som betyr mest for meg, er når noen sier: «Jeg undervurderte deg.» Da tenker jeg at de faktisk har lært noe.

Les også: – Åpenhet berger liv

Kreativitet som livline

Gjennom et liv preget av både medgang og motgang har Adam alltid vendt tilbake til det samme: kunsten.

– Mange tenker at kunst er en flukt fra virkeligheten. For meg er det motsatt. Det er en måte å gå dypere inn i den på.

Gjennom skriving, musikk og billedkunst har han utforsket tanker, følelser og erfaringer som ellers er vanskelige å sette ord på. Det har blitt til flere diktsamlinger, bøker og malerier.

– Det gir meg mulighet til å være ærlig med meg selv.

Kreativiteten ble også en del av aktivismen. Under aidsepidemien var Adam opptatt av å vise menneskene bak diagnosene. I forbindelse med Verdens aidsdag arrangerte han en større kunstutstilling som samlet kunstnere, aktivister og publikum.

– På den tiden handlet mye av omtalen av hiv om frykt, sykdom og død. Jeg ønsket å vise at vi også hadde historier, erfaringer, håp og skaperglede.

Kunsten har også vært et verktøy for å forstå det han har opplevd, og for å skape dialog med andre. I dag driver Adam bloggen osoparavos.com, der han publiserer tekster på flere språk.

– Målet er å gi språkinteresserte og polyglotter tilgang til litteratur, essays, dikt, musikk og kunnskap på ulike språk. Mange av tekstene handler om utenforskap, psykisk helse og andre samfunnsutfordringer jeg vært opptatt av gjennom hele livet. Dette er min form for aktivisme i dag.

– Alt starter med tankene

Adam har gått i terapi flere ganger gjennom livet. Men også i eldre alder oppdaget han at det fortsatt fantes sider ved egen historie som han ikke fullt ut hadde forstått.

– Det er aldri for sent, sier han med et smil.

– Jeg oppdaget at mange av problemene jeg fortsatt slet med, hadde røtter helt tilbake til barndommen. Gjennom terapi så jeg sammenhengen mellom tankene, følelsene og handlingene mine.

Han mener mennesker trenger mer bevissthet rundt egne tankemønstre.

– Alt starter med tankene våre. Tankene påvirker hva vi ser, hva vi sier og hvordan vi handler. Den store kunsten er å prøve å snu tankegangen fra noe som skader oss selv og andre, til noe som er mer aksepterende.

Han tror mange av svarene vi leter etter allerede finnes i oss selv, så lenge vi tør å kjenne etter. Samtidig understreker han at selvinnsikt alene ikke alltid er nok.

– Noen ganger må man fysisk komme seg bort fra mennesker eller situasjoner som skader oss, enten det handler om voldelige relasjoner, destruktive miljøer eller gamle mønstre som holder en fast. Kanskje er det først da vi klarer å se, forstå og endre oss, sier han.

– Den viktigste endringen skjer når vi blir bevisste på mønstrene våre, ikke bare handlingene våre.

«Silence = Death»

I dag lever Adam med flere helseutfordringer etter alvorlig sykdom og store operasjoner. Etter blodpropper og omfattende behandling har han måttet lære seg å leve med en kropp som ikke lenger fungerer slik den gjorde før.

– Jeg har vært nær døden flere ganger i livet. Det forandrer perspektivet ditt.

Han har troen på at mennesker kan finne styrke i seg selv, også når livet er på sitt vanskeligste.

– Vi har alle ting i livet som er vanskelige. Spørsmålet er ikke om vi kommer til å møte motgang, men hvordan vi møter den. Ikke hold fast på ting som ikke lenger er deg eller gagner deg, det gjør deg bare syk.

Han mener vi må våge å stille spørsmål, søke hjelp og snakke om det som gjør vondt.

– Vi bruker ofte mye energi på å skjule det vanskeligste i livene våre. Men det er når vi begynner å snakke om det, at ting kan endre seg.

Han trekker fram et gammelt slagord fra aidsepidemien: Silence = Death.

– Den gangen handlet det om hiv. For meg handler det i dag om alt vi ikke tør å snakke om. Taushet løser ingenting. 

Han smiler.

 – Et liv som ikke er vanskelig er kanskje ikke utfordrende nok? Det er aldri for sent å få det bedre. Det er kanskje det viktigste jeg har lært.

Adam skriver dikt, og diktet under handler om depresjon, hvordan unngå og forholde seg til depresjoner og mørke tanker.

Den svarte hunden som går bak meg

Eg vaknar,
og der er han igjen —
den svarte hunden ved fotenden av senga,
ikkje bjeffande, ikkje bitande,
berre pustande i mørket,
eit gamalt nærvær med tunge steg,
ein skugge med pels
som følgjer spora mine.

Han treng ikkje tenner.
Han treng berre ein tanke.

Ein liten giftig tanke
som smyg seg inn gjennom sprekken i sinnet:

du er ikkje nok,
du øydela det igjen,
alle ser at du berre lèt som.

Og brått løftar hunden hovudet.

Øyra vaknar.
Halen dreg gjennom støvet.
Han gjer seg klar til å følgje meg
enda ein lang dag.

Å, svarte hund,
gamle følgjesvein for menneskesjela,
du har gått ved sida av oss
i hundrevis av år.

Du gjekk bak Horats i det gamle Roma,
ein mørk skugge etter mennesket,
eit bilete for noko tungt
vi kjende før vi visste namnet på det.

Du sat i romma til Samuel Johnson
då han kjende mørket i seg sjølv,
då melankolien kom som ein vinter
ingen kunne beordre bort.

Du gjekk gjennom maktkorridorane med Churchill,
den store mannen med den sterke stemma,
som òg bar ein eigen hund av mørke
bak seg.

Og no går du mellom oss,
på skjermane våre,
i teikningar og forteljingar,
som eit bilete som minner oss:

Der er hunden.

Der er eg.

Men eg er ikkje hunden.

Kanskje sinnet er ei elv,
og eg har kasta steinar i straumen
med mitt eige namn skrive på dei.

Kanskje eg må lære
den gamle kunsten
å styre båten.

Ikkje kvar tanke fortener ein kongetrone.

Ikkje kvar mørk røyst
fortener ein mikrofon.

Røysta som seier
du er verdilaus
er berre ei røyst.

Ein gamal radio mellom stasjonar.

Ein skugge som har lært seg
å skrive med handskrifta mi.

Så eg går.

Eg går med den svarte hunden ved sida av meg,
ikkje framfor meg,
ikkje over meg,
ikkje som ein stein på brystet.

Eg gjev han vatn.

Eg lærer forma hans å kjenne.

Eg seier:

Eg veit kvifor du kom.

Eg veit du prøver,
på din tunge og vonde måte,
å vise meg stadene i meg sjølv
som framleis gjer vondt.

Men du eig ikkje dette landet.

Du er ikkje kongen her.

Du er ikkje sola.

Du er ikkje slutten på historia.

Nokre morgonar er du enorm,
ein skugge som strekkjer seg over heile vegen.

Nokre morgonar er du liten nok
til å liggje under ein stol.

Nokre dagar jager eg deg bort.

Andre dagar slepper eg deg inn,
set meg ved sida av deg,
og oppdagar det merkelege underet:

Monstret blir eit dyr.

Dyret blir ein ven.

Venen blir ei lærepenge.

For mørket står alltid i nærleiken,
berre ein tanke unna.

Men det gjer døra òg.

Det gjer vindauget òg.

Det gjer den ville enga
der mennesket hugsar:

Eg er ikkje den verste tanken min.

Eg er ikkje røysta som bryt meg ned.

Eg er den som held bandet.

Eg er den som går vidare.

Eg er den som kan stoppe, snu meg,
og seie:

Kom, gamle hund.

Vi skal ein annan stad.

Ein betre stad.

— Adam Donaldson Powell