– Hjelpetelefonen har reddet livet mitt. Flere ganger.

Jeanette hadde bestemt seg, hun skulle dø. En samtale med 116 123 ble vendepunktet. I dag forteller hun om en oppvekst preget av utrygghet, overgrep, tap og skam, og om hvordan det å bli møtt av et menneske som lytter kan redde liv.

Det begynte med en chattemelding. En anonym samtale i et lite vindu på skjermen, i det som skulle bli hennes siste kveld.

Jeanette hadde tatt en stor mengde tabletter og satt alene på rommet sitt under innleggelse. Terapitimen hadde åpnet mer enn hun klarte å håndtere. Tankene raste, kroppen skalv og hun var overbevist om at dette var slutten.

Likevel tok hun opp telefonen og skrev. Hun skrev til Mental Helses chat.

– Det var en liten del av meg som ikke ville dø, sier hun stille. –  Ellers hadde jeg jo ikke tatt kontakt.

Personen på andre siden av skjermen forstod alvoret, og oppfordret henne til å ringe Mental Helse Hjelpetelefonen 116 123. Jeanette fortalte verken hvem hun var eller hvor hun befant seg. Tiden var knapp, men de handlet raskt og politiet klarte å spore henne opp.

Hjelpen kom, og Jeanette overlevde. I dag sier hun det uten å nøle:

– Det var et rop om hjelp, selv om jeg ikke tenkte det der og da. Hjelpetelefonen har reddet livet mitt. Flere ganger.

Kun 4 av 10 får svar når de ringer Mental Helse Hjelpetelefonen 116 123. Jeanette var én av dem. Du kan holde linja åpen – Bli fastgiver!

Et barn som bar for mye

Jeanette er eldst i en søskenflokk på fire jenter. De første ni årene bodde familien i Oslo, men mesteparten av livet er tilbragt i Telemark. Hun vokste opp med en mor som strevde psykisk og en far med rusproblemer.

Hjemmet var uforutsigbart og preget av utrygghet.

– Følelser ble ikke snakket om. I vår familie skulle vi være glade og fornøyde til enhver tid. Foreldrene mine ble aldri med på noe som helst, ikke engang foreldremøter. Jeg brukte biblioteket som fristed for å slippe å være hjemme. I skoleferien lånte jeg med meg neste års skolebøker for å ha noe å gjøre.

Hun forteller at hun fra tidlig barndom levde med psykisk vold og gjentatte overgrep, fra hun var tre år gammel.

– Det var vanskelig hjemme for oss alle, men jeg tok støyten for å skjerme søstrene mine.

Samtidig bar hun på erfaringer hun ikke hadde språk for. Allerede som barn begynte kroppen å si ifra.

– Mellom barne- og ungdomsskolen fikk jeg besvimelsesanfall. Det var det første tegnet på at jeg slet som var synlig for andre. Jeg var mye inn og ut av sykehuset, men de fant ingen årsak.

Senere fikk Jeanette diagnosene kompleks PTSD og dissosiativ lidelse. Barnevernet mottok flere bekymringsmeldinger gjennom oppveksten. Det var mistanker om at det stod ille til hjemme, men det ble aldri satt inn tiltak.

– Jeg har sendt inn en sak om tapt barndom. Ikke for å få erstatning, men for å sette ord på at det som skjedde ikke var greit, og for å hindre at dette skjer med andre.

Da alt raste

I 2014 tok faren livet sitt. Det var Jeanette som fant ham.

– Jeg satt på jobb og planla begravelsen hans for å slippe å være alene. Kriseteamet ble koblet på rett etter selvmordet, men jeg fikk ingen videre oppfølging. Det hadde jeg trengt, sier hun alvorlig.

Året etter forsøkte hun å ta sitt eget liv. Det førte til den første av flere innleggelser.

– Det var skremmende. Jeg hadde vokst opp med at psykiatri er noe vi ikke snakker om, og plutselig var jeg der selv. Jeg var sint, skamfull og hadde mye skyldfølelse.

Kort tid etter innleggelsen døde moren av kreft. Jeanette var i starten av 20-årene og befant seg midt i sorg, traumer og ansvarsfølelse for tre yngre søstre.

– Kun de aller nærmeste visste at jeg var innlagt, for jeg skamma meg sånn. Etter hvert turte jeg å åpne meg for flere, og det var rart, for jeg hadde egentlig forventa å få høre at jeg måtte ta meg sammen. I stedet møtte jeg forståelse. Det gjorde noe med meg.

Les også: – Jeg lever, takket være Hjelpetelefonen

Spørsmålet som åpnet døra

Det var et stort nederlag da hun etter ti måneder fikk spørsmålet: Å fortsette å være innlagt eller flytte til døgnbemanna bolig.

– Jeg ville jo mer enn alt klare meg selv, som jeg alltid hadde gjort. I stedet følte jeg meg fanget i boligen. Jeg trodde aldri jeg skulle slippe ut igjen.

Jeanette ble boende der i fem år, og hadde flere innleggelser i denne perioden. Behandlingene var krevende.

– En av gangene ble det for mye, rett og slett. Det var da jeg ringte Hjelpetelefonen for første gang.

I 2019 skjedde noe avgjørende. En ansatt i boligen våget å stille et direkte spørsmål om hun kunne ha vært utsatt for overgrep.

– Hun så signalene og tok sjansen, og det er jeg så takknemlig for.

Det ble starten på en ny fase i bearbeidelsen. Hun valgte senere å anmelde forholdene, selv om hun visste at saken kom til å bli henlagt.

– Jeg måtte gjøre det for min egen del. For å si høyt at det hadde skjedd. Det gjorde det lettere å snakke om. Endelig begynte skammen å miste grepet.  

En viktig støtte i Hjelpetelefonen

Hjelpetelefonen og chatten har vært en livsviktig støtte når livet er vanskelig.

– De har forebygget så mange innleggelser og selvmordsforsøk. Jeg har aldri følt meg avvist, eller at jeg har dårlig tid og må skynde meg. Jeg har bare blitt møtt med forståelse, og de har virkelig hjulpet meg når jeg føler meg alene og trenger å flytte fokuset.

Hun sier det tydelig:

– Behandlere jobber åtte til fire, men psyken tar ikke pause. Hjelpetelefonen er der når det virkelig gjelder.

Gradvis har livet fått flere holdepunkt. Hun har i dag tett oppfølging fra DPS og ambulant team. For første gang har hun en konkret sikkerhetsplan og mestringsplan.

Hun trekker frem betydningen av behandlere som møter henne med respekt og likeverd.

– Psykologen min er verdens herligste fyr, som virkelig lytter og tar meg på alvor, og som aldri tar avgjørelser over hodet mitt. Det er alltid mitt valg, og det gjør godt for selvfølelsen. 

En ny start

Engasjementet i Mental Helse har vært en livline. Det som startet med en forsiktig invitasjon til en erfaringskafé i Skien noen år tilbake, endte med styreverv både lokalt og på fylkesnivå.

– Jeg var fast bestemt på at dette ikke var noe for meg, men så ble jeg overtalt til å bli nestleder i lokallaget da, sier Jeanette og fortsetter:

– Ikke lenge etter trengte fylkeslaget en ny sekretær. «Nei, nå må du gi deg!», var min første reaksjon. Jeg hadde ikke noe troa på dette, men ble lovt kurs og tett oppfølging, så jeg ga til slutt etter.

Hun ler.

– Jeg har lært utrolig mye, men dette kurset har latt vente på seg.

Mental Helse har gitt henne mange nye vennskap og et fellesskap.

– Det å få bidra med noe som betyr noe for andre, har vært gull. Du føler deg nyttig. Det kan fort bli lange dager hjemme, så jeg ser frem til å engasjere meg igjen når tiden er moden, sier Jeanette, og legger til:

– Det er få unge i styrene. Vi trenger flere stemmer.

– Jeg lever, fordi noen svarte

I 2023 flyttet Jeanette tilbake til Hønefoss, hvor hun føler seg mer hjemme, og har venner og familie i nærheten. Nylig adopterte hun Ellie, en energisk blanding av Alaska husky og Collie, kritthvit med snille blå øyne.

– Hun tvinger meg ut, enten jeg vil eller ikke. Vi går tur fire timer om dagen, og det er masse lek og glede.

Hun smiler når hun snakker om det.

– Jeg ser lysere på livet nå.

Jeanette legger ikke skjul på at hun fortsatt kan ha tunge dager. Forskjellen er at hun nå vet hva hun kan gjøre når de kommer.

– Jeg har en mestringsplan, jeg får god oppfølging, og jeg vet at jeg når som helst kan ringe til Hjelpetelefonen. Jeg lever, fordi noen svarte.