Panelsamtale i Pride House: Psykisk helse blant transpersoner

Onsdag, 26. juni, inviterte Mental Helse til panelsamtale i Pride House om psykisk helse blant transpersoner. Bakgrunnen for samtalen var den nye boken om transhistorie: «Mine damer og herrer og alt midt i mellom».

«Mine damer og herrer og alt midt imellom» tar mål av seg til å forklare og forstå begrepet trans – i en historisk så vel som i en mental, medisinsk og sosial kontekst.

Boken er skrevet av Daisy Sælen Hafstad og Jan Elisabeth Lindvik. Landsleder i Mental Helse, Ole-Marius Minde Johnsen fikk æren av å bidra til forordet:

– På forrige landsmøte tok vi noen tydelige grep. At vi nå har egen skeiv politikk, engasjerer oss i Pride og bidrar til viktige bokprosjekter som dette, gjør at vi får forankret vårt syn og skaper mer åpenhet i organisasjonen, sa Minde Johnsen under panelsamtalen om psykisk helse blant transpersoner.

– Den bevegelsen og utfordringene boken beskriver er så gjenkjennbar den kampen vi har innenfor psykiatrien. Kampen mot diagnoser, lovverk og stigmatisering. Jeg er utrolig stolt over å få være med på boken som er et nyttig verktøy for å spre kunnskap om transpersoner, fortsatte han.

Les også: Mental Helse på Oslo Pride

Lite informasjon og mangelfulle tilbud

Transpersoner har alltid eksistert, viser Lindvik og Sælen til, også i Norge. Til boken har forfatterne vist til over 100 år gamle kilder.

– Vi mener denne boken er viktig for å forstå historien og hva transpersoner går igjennom. Det er for lite opplysning i skoleverket, og vi håper at denne boken kan tas i bruk som et oppslagsverk. Vi er mange transpersoner i Norge. Vi er her, har vært her og kommer alltid til å være her, viser Lindvik til.

Til tross for større fokus på åpenhet, har vi fortsatt en vei å gå i behandlingen av transpersoner i Norge. James Dickson, leder av PKI (Pasientorganisasjonen for Kjønnsinkongruens), har selv gått gjennom kjønnsbekreftende behandling.

– Eksplosive negative ytringer og mangel på informasjon er fortsatt et problem. Hjelpen du får er også avhengig av hvor du er og hvem du har vært i kontakt med. Tidligere benyttet mange seg av det private. Nå begrenses denne muligheten. På mange måter har det blitt vanskeligere å få hjelp nå enn for 10 år siden. Jeg frykter at vi vil oppleve et kraftig tilbakeslag.

Diskriminering, mangel på informasjon og behandlingsmuligheter er faktorer som kan føre til og forverre psykiske helseutfordringer. Det kan fort bli en ond sirkel, hvor flere ikke får behandlingen de har rett på.

– Er det mangel på kompetanse eller mangel på vilje til kompetanse? spør Lindvik.

Ikke enig i kritikken

Å få kjønnsbekreftende behandling er en menneskerett, viser jurist Lene Løvdal fra Egalia til.

– Vi har verktøyene, men det er begrenset vilje til å bruke dem, sier hun.

Helsedirektoratet har mottatt kritikk for å ha strammet inn behandlingstilbudet til transpersoner, noe de selv mener ikke er tilfelle.

– Vi er ikke enige i denne kritikken. Myndighetene har vært veldig tydelige på at alle har rett til behandling. Det er en ekstrem desinformasjon som sprer seg der ute. Veldig mange føler at de har for lite kunnskap, og vi har en vei å gå i forhold til holdninger. Personlige holdninger skal ikke brukes overfor pasienten, viser Arild Johan Myrberg fra Helsedirektoratet til.

Behovet for mer informasjon og kunnskap ble underskrevet av panelet under samtalen, også fra salen. Behandlere føler seg usikre i møte med pasienter.

– Hvordan vi bør møte pasientene, språkbruk og pronomen er grundig beskrevet i denne retningslinjene i veilederen. Jeg skal likevel ta det med videre, svarer Myrvold.

– Veiledere er viktig, men det er dessverre mange som ikke har hørt om dem. De må legges mer vekt på, sier Dickson.

– Jeg ønsker meg et fagseminar hvor vi får de internasjonale fagmiljøene inn for å diskutere dette mer, sier Løvdal.

– Vi må øke kunnskapen internt i organisasjonen og bruke de arenaene vi har for jobbe for bedre behandling, sier Minde Johnsen.

Lindvik avsluttet med et utdrag fra boken:

«Vi transfolk har et berettighet håp om en dag å bli sett på av de andre, de vanlige, de normale, alle cis-personene der ute, som mennesker med like rettigheter som alle andre i vårt samfunn. We are symbols of hope for many non-trans people too. To see in our life the possibility of living more fully and freely. That is why some people hate us: they are frightened by the gleaming opulence of our freedom. Our existence enriches this world.”