Psykisk helse under pandemien

Et nytt virus er skummelt. I frykt for det ukjente, er det mange som distanserer seg fra venner og familie. Les hvordan vår psykiske helse ble påvirket av pandemien.

Psykisk helse under pandemien:
Mars 2020. Pandemien inntar landet vårt, og regjeringen iverksetter inngripende tiltak vi ikke har sett maken til i fredstid. En studie som har fulgt befolkningen i nesten to år, viser at symptomnivåene for folk flest har gått opp og ned i tråd med tiltakenes art.

– Ved pandemiens start ser vi en sjokkeffekt. Et nytt virus er skummelt. I frykt for det ukjente, er det mange som distanserer seg fra venner og familie. Når det i tillegg kommer inngripende restriksjoner, baller det på seg med psykologiske symptomer på angst og depresjon, forteller Omid V. Ebrahimi.

Forsker på sammenhengen

Ebrahimi er psykolog i spesialisering ved Modum Bad og doktorgradsstipendiat ved Universitet i Oslo (UiO). Sammen med Sverre Urnes Johnson og Asle Hoffart, begge psykologspesialister ved UiO og seniorforskere ved Modum Bad, har Ebrahimi forsket på sammenhengen mellom psykisk helse og regjeringens tiltak under pandemien.

Forskerne har fulgt om lag 10.000 personer fra begynnelsen av pandemien til januar 2022.

– Det var viktig for oss å måle under forhåndsvalgte og spesifikke tidsrom for å få et helhetlig bilde av pandemien. Hver gang det var endringer i nasjonale tiltak, målte vi den psykiske helsen hos befolkningen. Vi ser at ved strenge tiltak går depressive symptomer opp. Letter tiltakene, går symptomene ned igjen for de fleste, opplyser Ebrahimi.

Studien viser at jo flere ganger det iverksettes strenge tiltak, desto lengre tid tar det før det forhøyede symptomnivået går ned.

– For angst er det annerledes. Symptomene følger det samme mønsteret, men de er mindre reaktive til tiltak og mer reaktive til smittetrykket. Dette er viktige og meningsfulle funn. Angst handler om frykt og bekymring, som igjen henger sammen med smittetrykk. Depressive symptomer henger i hovedsak sammen med ensomhet under pandemien, i tillegg til mangel på samvær og sosiale nettverk.

Les også: Hvordan hjelper vi gutta?

Unge og enslige

Studiens funn er ikke knyttet til sårbare grupper spesielt, men til befolkningen generelt.

– Mønsteret vi ser er et fenomen på befolkningsnivå, det vil si folk flest. Det er ikke bare sårbare grupper som får økt symptomtrykk. Sårbare grupper viser imidlertid høyere økning av symptomer for noen av gruppene. De som bor alene, har hatt det ekstra tøft. Det er forståelig. Ensomhet henger sammen med depresjon. Vi mennesker er avhengige av sosial kontakt.

Studien viser også at unge, mellom 18 og 30 år, har hatt det tøft.

– De er i en overgangsfase i livet, er sosialt mer aktive og skal etablere nettverk. Tiltakene har ført til en drastisk endring i hverdagsstrukturen deres, og symptomene er høyere i perioder med strenge tiltak. Kvinner og mennesker med tidligere mentale vansker, har høyere symptomtrykk, men dette er grupper som alltid er ekstra sårbare for angst og depresjon, også i tider uten pandemi, sier Ebrahimi.

En rapport fra Helsedirektoratet viser til en stor økning av henvendelser og henvisninger for psykiske helseproblemer under pandemien. Både for barn, unge og voksne er økningen på i underkant av 30 prosent. En fersk studie publisert i The Lancet, viser at forekomsten av depresjon og angst relatert til pandemien har økt på verdensbasis med cirka 27 prosent.

Vår studie er konservativ. For å gi så sikker kunnskap som mulig, prøver vi å være strenge i estimatene våre. Vi estimerer lavere på psykiske helseplager enn andre forskningsstudier, påpeker Ebrahimi.

10 prosent viser ikke bedring

For de aller fleste har symptomene økt og avtatt i tråd med tiltakene.

– Det er veldig positivt, og et mønster som beskriver 90 prosent av befolkningen. I vår studie finner vi imidlertid ut at 10 prosent ikke følger mønsteret. Etter halvannet år med observasjon, viser de ingen tegn til å komme ned igjen i symptomnivå. Det interessante er at dette er mennesker som stort sett har vært symptomfrie før pandemien. De har ikke vært definert som en sårbar gruppe, poengterer Ebrahimi.

Denne gruppen har symptomer som virker inn på den enkeltes hverdag og livskvalitet. De kan daglig ha en opplevelse av kraftig tristhet, verdiløshet og mangel på interesse og motivasjon.

– Tenker du denne nye gruppen på 10 prosent vil trenge psykiske helsehjelp i tiden som kommer?

– Det er vanskelig å si hvem som vil trenge hjelp eller ikke, fordi terskelen for å søke hjelp er individuell. En person kan tåle å miste jobben sin bedre enn en annen. Terskelen for psykisk smerte varierer. Vi kan derfor ikke vite hvem eller hvor mange i denne gruppen som vil søke hjelp, men vi vet at de har plager som kjennetegner moderate til alvorlige depressive symptomnivåer. Det første vi må gå videre med nå, er å finne ut hvem disse 10 prosentene er, slik at vi på best mulig måte kan bidra til at de av dem som trenger hjelp får det bedre.

Forutsigbare funn

– Vi er skapt for samvær, fellesskap, tilhørighet og nærhet. Med så inngripende tiltak er vel funnene fra studien forutsigbare?

– Den viktigste kilden til kunnskap om vår mentale helse under inngripende restriksjoner, har vi fra tidligere pandemier. Det vi vet og kunne forvente, var en økning i symptomnivå i perioder med strenge tiltak, og at disse vil gå opp og ned i tråd med tiltakene. Fra tidligere pandemier vet vi at en liten andel av befolkningen vil få mer langvarige helseplager.

Funnene i studien slår fast det pandemiske forskere lenge har visst: For de aller fleste vil symptomene være forbigående, men for noen vil de få langtidskonsekvenser.

– Tok regjeringen nok hensyn til vår psykiske helse da de innførte så strenge restriksjoner i mars 2020?

– Pandemien har ført til en vanskelig kabal, der flere store perspektiver kolliderer med hverandre. Det medisinske handler om smitte og fare for fysisk sykdom og død, og drar i retning av isolasjon og nedstenging. For det økonomiske perspektivet, fører nedstenging til permitteringer og dårligere økonomi, som igjen medfører større psykiske belastninger. Ser vi utelukkende på det psykologiske perspektivet som et tankeeksperiment, er det lettere å si at det ikke er godt nok ivaretatt. Men i et scenario med flere perspektiver som drar i forskjellige retninger, er det vanskelig å vite. Jeg har forståelse for at regjeringen har hatt vanskelige valg og et delvis umulig puslespill å legge, avslutter Omid V. Ebrahimi.