Bekymringsfullt at brukeren utelates i Straffereaksjonsutvalget

– Det er ikke tvang eller dom som gir et godt samfunnsvern, men god behandling og forebygging. Da må vi styrke allmennspsykiatrien, etablere flere døgnplasser og sikre god samhandling og informasjonsflyt på tvers av fag og nivåer. 

Det sa Mental Helses nestleder, Aina Nybakke, under innspillsmøtet til Straffereaksjonsutvalget, 20. mars.

Straffereaksjonsutvalget er et stort utvalg som skal se på en av de viktigste utfordringene i behandlingen av mennesker med alvorlige psykiske helseutfordringer. Samt den drastiske økningen av de blir dømt til behandling og hvordan dette påvirker hvordan helsehjelp blir gitt. 

Mental Helse mener at det er bekymringsfullt at brukeren utelates i Straffereaksjonsutvalget:

– Å unnlate brukererfaringen i dette utvalget er like klokt som ikke å inkludere noen med juridisk eller helsefaglig bakgrunn. Konklusjonene vil bli dårligere, det svekker tilliten til prosessen og utvalget, og det vil gi en svakere rapport. Vi må huske at dette er en gruppe som sjeldent blir hørt, men som sårt ønsker å komme til ordet. Uten brukerstemmen får vi ikke det hele bildet, sier Nybakke.

Les også: Konstruktivt møte med helsepolitikere fra regjeringspartiene

Skaper unødig frykt i befolkningen

Samtykkeutvalget leverte sin rapport i juni 2023. De konkluderte med at det er behandling av god kvalitet når en trenger det som gir godt samfunnsvern, ikke tvang i seg selv. Det samme kan argumenteres om dom til behandling. 

– Det finnes ingen enkel sammenheng mellom tvang, dom og samfunnsvern. Bildet er komplekst. Kvaliteten på behandlingen avhenger også av hvor du bor, hvor mye tillit det er mellom de ulike instansene, hvor mye tillit det er i befolkningen og den som selv har psykiske helseutfordringer, viser Nybakke til.

Det er nok av eksempler på at både politiet og media kjapt omtaler et sykt menneske som farligere enn personen er, som en «betydelig trussel».

– Det skaper unødvendig frykt både i samfunnet og blant helsepersonell. Å være psykotisk er ikke farlig i seg selv. Det er følelsen av å være annerledes, bli fryktet, unngått, skjermet, ikke hørt eller tatt på alvor, som er farlig, sier Nybakke.

Les også: Nasjonal helse- og samhandlingsplan gir håp

Bekymringsfullt at psykisk syke blir drept i møte med politiet

De aller færreste mennesker med alvorlige psykiske lidelser har voldpotensiale. Alvorlig psykisk lidelse predikerer vold i mindre grad enn rus eller tidligere bruk av vold.

– Det er viktig at vi ikke lager et falskt narrativ om overdreven farlighet hos mennesker med alvorlige psykiske lidelser, og enda viktigere at vi ikke former lovverk på grunnlag av overdrevne/falske narrativ. Da tramper vi fort på menneskerettighetene, understreker Nybakke.  

Et alvorlig eksempel er KRIPOS-rapporten fra 2022 som malte et bilde om en stor økning i vold fra 2014 til 2022 basert på selektiv bruk av statistikk.  Helsedirektoratet gikk igjennom tallene for Samtykkeutvalget og konkluderte med at tallene ikke støttet konklusjonen til KRIPOS. 

Politiet brukte rapporten da de lagde sin nasjonale trusselvurdering i 2023.   

I 2022 og 2023 var det flere hendelser der mennesker med psykiske lidelser ble drept i møte med politiet.

– Det registreres nøye hvorvidt et menneske bryter loven i psykisk ustabil tilstand, men det finnes ingen lett tilgjengelig statistikk av hvor mange alvorlige psykiske syke, som har blitt drept eller skadet i møte med politiet eller hjelpeinstanser. Vi snakker om mennesker med en type helseproblemer som om de automatisk er farlige og kriminelle. Dette er bekymringsfullt.  

Brukeren utelates og psykiatrien bygges ned

Nybakke viser til at mennesker i psykose er i en sårbar situasjon og må møtes med trygghet, vennlighet og kunnskap. 

– Mental Helse er sterkt bekymret over at politiets bistand i helsesaker registreres som økende, at politiet i større grad får ansvar for transport og håndtering av personer med psykiske helseutfordringer. Det har vært jevn økning de siste årene, og det kan ha en helt klar sammenheng med omprioriteringer i helsetjenestene. OG, det er her problemet ligger.  

Omdisponeringen av helsetjenestene bidrar til at personer som trenger behandling ikke får hjelpen de trenger. De siste 20 årene har vi mistet 3000 døgnplasser i psykiatrien, altså nesten halvparten. At flere får poliklinisk behandling løser ikke problemene for de som trenger døgnbehandling og tett oppfølging over tid.  

– Dessverre er det også slik at mange ikke fyller kriteriene for psykisk helsehjelp og faller mellom to stoler. De er for syke for kommunen, men de er ikke syke nok til å få hjelp i spesialisthelsetjenesten, ennå. Alle har rett på likeverdig behandling og helseivaretagelse, uansett om de selv ser forverring, om de er underlagt tvang eller som innsatt i fengsel, viser nestlederen til.  

Mental Helses innspill

Så, hvordan bør vi ivareta samfunnsvernet og den enkelte i tilfeller der det anses å være fare for/fare for gjentagelse av alvorlig kriminalitet? 

• Først og fremst må vi sørge for bedre forebygging og et raskere og bedre behandlingstilbud. 
• Vi må bygge opp igjen allmennpsykiatrien og etablere flere døgnplasser. Hjelpen må være tilpasset, den må komme tidlig nok og det må settes av god tid til utredning.  
• Vi trenger også et tettere tverrfaglig samarbeid. Vi må snakke sammen i større grad. I dag ser vi ofte at mennesker skrives ut uten tilstrekkelig voldsrisikovurdering. I andre tilfeller er det motsatt – at en tidligere dom eller utagering henger igjen i årevis uten godt nok grunnlag. 
• Det er viktig at pasienter tas på alvor, at vi ser hele mennesket, ikke bare sykdommen. Vi må forstå at de aller fleste ikke ønsker å skade noen. Følelsen av å bli hørt og forstått av behandler er forebyggende.  
• Vi trenger gode tilbakeføringsystemer til samfunnet. Jo mer farlig vedkommende blir beskrevet, jo vanskeligere er det å komme tilbake til samfunnet, særlig i små lokalsamfunn.
• Som samfunn må vi også bli rausere og mer tolerante. Vi må slutte å omtale psykisk syke mennesker som farlige.  
• Det er bekymringsfullt at brukeren utelates i Straffereaksjonsutvalget. Det viktigste som kan gjøres er å lytte til brukerne selv, menneskene som har kjent systemet på kroppen. Hva mener de at vi kan gjøre bedre? De må inviteres inn – de må bli hørt.
• Det er ikke tvang eller dom som gir et godt samfunnsvern, men god behandling og forebygging. Da må vi styrke allmennpsykiatrien, etablere flere døgnplasser og sikre god samhandling og informasjonsflyt på tvers av fag og nivåer.