Ole-Marius landsleder i Mental Helse sitter på en Pride-benk i Oslo, 2023.

– Jeg har vært heldig

Mental Helse deltar på Oslo Pride for første gang med egen stand.
– At vi er synlige på Pride og at vi har politikk på området, viser at vi tar utfordringene på alvor og at vi er en organisasjon hvor alle skal kunne føle seg velkomne.

Mental Helse deltar på Oslo Pride for første gang med egen stand. – At vi er synlige på Pride og at vi har politikk på området, viser at vi tar utfordringene på alvor og at vi er en organisasjon hvor alle skal kunne føle seg velkomne.

Landsleder i Mental Helse, Ole-Marius Minde Johnsen, er homofil og før han engasjerte seg i Mental Helse var han i mange år svært aktiv i Foreningen FRI. Han satt i landsstyret i flere perioder og i sin tid var han også en av de yngste fylkeslederne i organisasjonen.

– I FRI vokste jeg utrolig mye og jeg tar med meg alle erfaringene, menneskemøtene og historiene, på godt og vondt, videre i arbeidet som landsleder for Mental Helse. Gjennom FRI har jeg innsett at jeg har vært en av de få heldige. Jeg har aldri opplevd noe negativt på grunn av legningen min.

Holdt det for seg selv

Ole-Marius vokste opp i Bodø, som til tross for å være en værhard by skiller seg fra flere andre byer i nord. Her er det mange tilflyttere, et stort mangfold og mye kultur.

Han var ikke gamle gutten, kanskje 5-6 år, da jeg følte på «noe».

– Jeg satt og bladde i en medisinbok og der var det en illustrasjon av en mannskropp. Det rørte ved noe i meg, en rar og god følelse som jeg ikke helt klarer å beskrive. Da jeg ble eldre, forstod jeg hvorfor den følelsen oppstod.

Mot slutten av barneskolen ble Ole-Marius klar over at det var gutter han var interessert i, men der og da hadde han ikke noe sterkt behov for å si det høyt.
– Det plaga meg ikke. Jeg forsøkte å date noen jenter fra skolen, men det ble jo bare tull. Det var mest fordi alle andre gjorde det. «Jævla homo» ble slengt mye rundt, særlig på ungdomsskolen.

– En ble mobba og kalt homo, selv om mest trolig ikke var det. Ertingen gikk aldri utover meg, men det var ikke så hyggelig i klasserommet når gutta skulle tøffe seg.

I en periode hang det en plakat i skolekorridoren som vekte oppsikt. «Morten + Ole = sant».

– Det var en kampanje fra en helseinstitusjon, jeg husker ikke hvilken, men den gjorde meg litt småstressa. Mest fordi det var en i klassen som het Morten som jeg syns var veldig kjekk, smiler Ole-Marius, og fortsetter:

– Det ble vel litt erting, men jeg lot jo bare som ingenting.

«Selv om jeg er homo er jeg ikke svak»

Alt endra seg da Ole-Marius startet på videregående. Han kom i en helt ny klasse uten tidligere klassekamerater, jeg fikk starte på nytt og følte seg mer fri.
Høsten 2006, da Ole-Marius var 16 år, reiste han på ferie til faren i Stavanger. Faren skulle bli den første som fikk vite det.

– Han ble veldig stille og det første han sa var: «Jaja, da blir det ikke noe barnebarn på meg», sier Ole-Marius humrende, og fortsetter:

– Faren min er en typisk mannemann, en barsking som blant annet driver med boksing. Dagen etter drev han å erta ved å knuffe borti meg. Da slo jeg han tilbake i skuldra at sa at «selv om jeg er homo betyr ikke det at jeg er svak». I ettertid har han fortalt at det var godt for han å høre.

En grusom og befriende følelse

De neste som fikk vite var noen venninner, deretter moren og stefaren hjemme i nord.

– Mamma trodde at jeg skulle fortelle om noe helt annet, at jeg smugrøykte eller noe i den duren. «Kødda du?», var hennes første reaksjon. «Nei, jeg kødder ikke med sånt». Deretter ble hun stille, gikk ut på terrassen for å ta en sigarett. Stefaren min sa ingenting, forteller Ole-Marius lattermildt.

– Jeg visste at det kom til å gå bra, men det var en grusom følelse der og da.

I løpet av årene på vgs. delte han med flere at han var homofil, og da han skulle feire 18-årsdagen sin skulle resten få vite det.

– Det var rundt 30 stykker på festen og rundt halvparten visste. Det var så utrulig deilig å få sagt det høyt! Endelig kunne jeg slappe mer av.

– Hva tenker du om at man er nødt til å «komme ut»?

– Det er jo minuset med å være en LHBTQ+-person. Alle antar at du er streit før du har sagt noe. Det er krevende å holde det inne, gjennom barndom, tenår og for mange mye lenger. Det burde ikke være nødvendig, men samtidig er det en befriende følelse å komme ut.

Endret politikken og startet Pride

Ole-Marius husker godt den dagen han ble engasjert i FRI, som da het LLH (Landsforeningen for lesbiske og homofile). To dager før hadde moren gått bort etter en akutt hjerneblødning. Han satt på en benk utenfor glasshuset i Bodø da en venninne kom gående. Hun skulle på årsmøte i LLH.

– Jeg ble med, og samme kveld ble jeg valgt inn i styret. Jeg var ikke så opptatt av politikken, men jeg ville bli en del av miljøet. Det var en møteplass i Bodø, «Kjelleren», som var veldig populær.

Seks måneder senere ble Ole-Marius nestleder i styret, og året etter, som 19-åring, ble han valgt til fylkesleder for Nordland.

– Det var en så bra tid, med kafé to ganger i uka og fest annenhver lørdag. Det var så godt å bli kjent med andre som meg og å få være en del av et større fellesskap. Organisasjonen ble min valgte familie, som gjorde meg mye tryggere på hvem jeg var.

I løpet av årene i FRI deltok han på sin første Oslo Pride i 2008, jobbet aktivt sammen med styret for å få på plass en god handlingsplan for kjønns- og seksualitetsmangfold i Tromsø, og var med på å starte verdens nordligste Pride. Arctic Pride i Tromsø, hvor han ble den første festivalsjefen.

– Dette er noe av det jeg er stoltest av å få være en del av. Det har vært mye gøy, men også veldig mye jobb. Satans så mye jobb.

– Mental Helse må bidra med det vi kan

Nå har Mental Helse Ole-Marius sitt fulle fokus, men alle erfaringer blir med videre.

– Jeg har en «kjedelig» komme ut-historie, har opplevd lite hat og venner og familie som støtter meg. Slik er det dessverre ikke for alle. Mange før og etter meg har hatt det forferdelig og det gjør meg svært ydmyk. Hvordan samfunnet rundt reagerer, hvordan vi snakker om skeive i media og rundt kaffebordet har mye å si for den enkelte, sier Ole-Marius, og fortsetter:

– Det er så viktig at Mental Helse har fått en politikk på feltet og at vi engasjerer oss i kampen i langt større grad enn før. Dette er en god start som vi må bygge videre på.

5-10 prosent av den norske befolkning identifiserer seg som skeive. 1 av 3 skeive er lite fornøyde med egen psykiske helse og det er høyere forekomst av selvmordsforsøk blant skeive enn resten av befolkningen.

– Som en psykisk helse-organisasjon har vi et ansvar om å bidra med kunnskap i arbeidet for bedre psykisk helse blant skeive og resten av befolkningen. Det handler ikke om å ha best homopolitikk, men å bidra med det vi kan, sier Ole-Marius, og avslutter:

– Vi er en samling av mennesker med ulike bakgrunner, legninger, mennesker med ulikt sykdomsbilde, pårørende og andre interesserte. Et kraftsentrum hvor alle er velkomne.

Mental Helse stiller med stand på Oslo Pride for første gang, med slagordet #psyktstolt. – At vi er synlige på Pride viser at vi er en organisasjon hvor alle er velkomne, sier Ole-Marius Minde Johnsen.